Berner Sennenhunden

Berner sennenhunden er en av de fire sennenhund- rasene, og absolutt den mest kjente og utbredte. Rasens opprinnelsesland er Sveits, men hvor gammel rasen egentlig er og hvor den stammer fra - se det er mer usikkert. En hund som likner svært meget på berner sennen- hunden er beskrevet av den romerske dikter Columellas allerede for 2000 år siden.

I nyere tid er berner sennenhunden kjent som en sveitsisk gårdshund, brukt som trekkhund av bøndene for å frakte melk fra gårdens buskap ned til meieriene i dalen, samt gjeter- og vakthund for buskap og gård.

Den første offentlige anerkjennelse av berner sennenhunden som rase var ved en utstilling i Bern i 1904, hundene gikk da under navnet «Durrbachler» da det særlig var i Durrbach-traktene ved Gurnigel man fant gode representanter for rasen. I 1908 ble navnet endret til Berner Sennen. I dag er berneren en av de mest populære hunderaseri Sveits, og populariteten er stor også i resten av verden. Til Norge kom rasen i 1956, men det er først på 70-tallet at interessen for berner sennenhunden ble merkbar. 

I dag er berner sennenhunden en sært populær rase i Norge med gjennomsnittlig 300 nyregistreringer årlig. Berneren er en meget allsidig hund, den brukes både til trekk, kløv, lydighet, brukshundaktiviteter og agility. For de aller fleste er allikevel berneren kosehund og turkamerat. Den er en ypperlig familiehund, lettlært og stort sett grei å ha med å gjøre

 

Generell omtale:
Berner sennen er en stor rolig hund, med jevnt og rolig temperament. Men den er også meget ivrig og lekelysten. Bernere er selvsikre, oppmerksomme og modige, og er ellers en lærevillig hund som er enkel å ha i hus. De er vaktsomme, men samtidig godmodige og hengivne overfor folk den kjenner. Selvsikker og vennlige overfor fremmede. De kan ha en tilbøyelighet til HD-AA og skal vokse forsiktig opp til 2 årsalderen. Elsker at være ute sommer som vinter.

Rasestandard:
Opprinnelsesland: Sveits. Langhåret, trefarget og harmonisk hund over middels stor. Bernere er kraftig bygget, men harmonisk og bevegelig. Hodet er kraftig, med tydelig, ikke for markert stopp. Sort nesebrusk og sorte lepper. Komplett saksebitt. Mørkebrune mandelformede øyne. Trekantede ører som er høyt ansatt.

Ben rette og parallelle. Bakben skal være velvinklede. Korte, runde og godt sluttede poter. Kraftig og kompakt kropp, uten opptrukket underlinje. Halen er busket og rekket minst til hasen. Bevegelsene skal være jordvinnende, sunne og jevne i alle gangarter. God steglengde foran og svært god driv bak.

Pelsen skal være lang, enten glatt eller lett bølget. Fargen skal være sort med rike tantegninger på kinn, over øyne, på alle ben og på brystet. Har også rene hvite tegninger på hodet, strupe og bryst. Det er ønskelig med hvite poter og hvit haletipp.

Mankehøyde: hannhunder 64-70 cm. (ideal 66-68 cm.), tisper 58-66 cm. (ideal 60-63 cm.)